Confessions of a Sociopath av M. E. Thomas
Dette er nok ei bok som fristet på en London-tur, og som har stått ulest i bokhylla i evigheter. Den gjorde ikke det største inntrykket, men som bøker flest (tror jeg) var den verdt å lese.
Boka fikk meg til å sortere en del, først og fremst forskjellen på å føle og å gjøre. Forfatteren argumenterer for at sosiopaten ikke ikke reguleres av følelser av at noe er rett eller galt, og derfor gjør sine handlingsvalg basert på logikk og erfaringer. Vi vet at mennesker kan føle at noe er moralsk galt, og likevel gjøre moralskt gale valg. Sosiopaten kan gjøre moralskt gode valg selv om han eller hun ikke føler det, men basert på lærdom om at de riktige valgene er logiske og gir gevinst. Og bør vi ikke dømme folk ut fra hva de gjør, ikke ut fra hva de føler (eller ikke føler)?
Det ligger selvfølgelig i sakens natur at alle anekdoter i boka kan være løgn. Som sosiopat vil forfatteren skrive det som lønner seg og fyller en funksjon, fordi hun (eller han?) ikke føler det på noe vis galt å lyve. Samtidig er det ingen sjokkerende eller skandaløse fortellinger, men snarere en blanding av refleksjoner basert på egne erfaringer og diverse vitenskapelige vinklinger, som gjør boka til en slags miks av biografi og populærvitenskapelig lesestoff.
Boka er verdt å lese, kanskje aller mest som en påminnelse om alle naturlige variasjoner av menneskets vesen, og hvilken plass vi gir dem i samfunnet. Og ikke minst hvor viktig det er å stoppe opp og stille spørsmål med våre egne tanker og handlemønstre istedenfor alltid å surfe på autopilot.
Fullført 20.06.2015.
Siste kommentarer